Academic literature on the topic 'Mestres'
Create a spot-on reference in APA, MLA, Chicago, Harvard, and other styles
Consult the lists of relevant articles, books, theses, conference reports, and other scholarly sources on the topic 'Mestres.'
Next to every source in the list of references, there is an 'Add to bibliography' button. Press on it, and we will generate automatically the bibliographic reference to the chosen work in the citation style you need: APA, MLA, Harvard, Chicago, Vancouver, etc.
You can also download the full text of the academic publication as pdf and read online its abstract whenever available in the metadata.
Journal articles on the topic "Mestres"
1
Goulart, Bruno. "Notório Saber para os(as) mestres(as): caminhos para o reconhecimento institucional dos saberes tradicionais." Revista Mundaú, especial (December 17, 2021): 144–67. http://dx.doi.org/10.28998/rm.2021.n.especial.11002.
Full textAbstract:
Recentemente temos visto nas universidades públicas o reconhecimento institucional dos mestres e mestras dos saberes tradicionais, por meio do título do Notório Saber. Esse movimento está relacionado com a disseminação dos conceitos de mestres e mestras nas políticas culturais e o surgimento de projetos e propostas de inclusão epistêmica no ensino superior. Este artigo apresenta um levantamento e reflexão inicial sobre esse processo, procurando contextualizar e refletir sobre os caminhos que algumas universidades têm adotado para reconhecer os mestres e mestras com o Notório Saber. Ao final, será feita uma exposição sobre a experiência de redação da minuta do Notório Saber na UNILAB e as particularidades desse processo numa universidade com apenas uma década, com foco na internacionalização e interiorização e sede num estado com políticas pioneiras voltadas para os mestres e mestras, o Ceará.
2
Aspahan, Pedro, and César Guimarães. "Retratos de mestras e mestres dos saberes tradicionais." Revista Mundaú, no. 9 (May 27, 2021): 284–98. http://dx.doi.org/10.28998/rm.2020.n.9.12403.
Full textAbstract:
A série Retratos de mestras e mestres dos saberes tradicionais é composta por fotografias de 14 mestres que passaram pelo Programa de Formação Transversal em Saberes Tradicionais da UFMG, ao longo dos anos de 2018 e 2019. As fotos foram feitas juntamente com a realização de vídeo-retratos, como parte da rotina e do processo de gravações com os mestres, nos diferentes locais onde foram registrados. As fotografias acompanham os perfis dos mestres em nosso site, junto com os vídeo-retratos que fizemos com eles (disponível em: http://www.saberestradicionais.org/). O programa convida ao ambiente acadêmico o saber de mestras e mestres que apresentam um outro modo de pensar, alimentando uma prática pluriepistêmica e decolonial dentro da universidade, incentivando o encontro com a diferença e valorizando a cultura popular, indígena e de matriz africana, para além do modelo monoepistêmico eurocêntrico ocidental.
3
Revista Comunicació Educativa, Direcció. "Calen mestres, mestres. Però quins mestres?" Comunicació educativa, no. 21 (January 1, 2008): 3. http://dx.doi.org/10.17345/comeduc20083.
Full textAbstract:
<p>Ara som en un moment crucial. Es canvia el pla, es preveu que quedarà atesa la vella demanda de passar de 3 a 4 cursos i es vol un nou mestre, diferent. Hi estem parcialment d’acord. Hem fet notar que potser dissenyarem un pla per formar un mestre millor, però no el millor mestre. Sense embuts: el mestre més competent seria aquell que cursés una llicenciatura i després volgués entrar al circuit professional. No s’ha fet així, malgrat que veus autoritzades en el món de la didàctica, des de fa anys, sempre ho van defensar en fòrums on es buscava que la qualitat passés per davant de la quantitat. Mai com ara s’havia vist la tremenda necessitat de formar uns altres mestres. Per a aquesta comesa cal pensar a fons el que entenem que ha de posseir un bon mestre.</p>
4
Ollé, M. Àngels, and M. Dolors Roigé. "Els mestres i la formació dels mestres." Comunicació Educativa, no. 7 (January 18, 2014): 4–5. http://dx.doi.org/10.17345/comeduc19944-5.
Full textAbstract:
Les pràctiques són una preparació per a fer de mestre, que es fa a través d’una anàlisi profunda de la realitat escolar, l’observació directa, la planificació d’un contingut i la intervenció didàctica a l’aula. És evident, doncs, que els mestres tenen un paper molt important en la formació dels seus futurs companys, un paper insubstituïble. Però el fet de col·laborar en aquesta tasca formativa dels estudiants, a què obliga a l’escola que els acull? A una nova feina per a un mestre de l’equip, tutor o responsable dels practicants; a fer raonaments, explicacions, aclariments per part del mestre de l’aula, en un horari inexistent; a un altre control que ha de portar el cap d’estudis; a una responsabilitat més per al director. I tots sabem que les contraprestacions són en aquest cas inexistents: ni més personal, ni més materials, ni més prestigi reben les escoles que entenen bé la seva reponsabilitat en la formació dels mestres.
5
Albernaz, Pablo De Castro. "Encontro de saberes e ciência Goetheana: epistemologias do cosmos vivo." Amazônica - Revista de Antropologia 14, no. 2 (November 28, 2022): 333. http://dx.doi.org/10.18542/amazonica.v14i2.11934.
Full textAbstract:
Este artigo busca tecer algumas aproximações entre o Projeto Encontro de saberes e a ciência goetheana como caminhos alternativos à crise epistêmica atual. Para isso, levanto algumas questões sobre o Encontro de Saberes e a atuação dos mestres e mestras dos saberes tradicionais no projeto, refletindo sobre o conceito de mestre na nossa tradição educacional. Em seguida, sintetizo algumas reflexões de autores contemporâneos sobre a ciência goetheana como epistemologia alternativa ao paradigma científico dominante. Por fim, a partir do conceito de epistemologias do cosmos vivo, proposto por José Jorge de Carvalho, apresento algumas questões trazidas por Davi Kopenawa Yanomami e Antônio Bispo dos Santos durante suas aulas ministradas na disciplina do Encontro de Saberes na UFRR, em 2021, em meio a fase crônica da pandemia da covid-19. As aulas dos mestres abordaram a crise epistemológica atual, para a qual a ciência goetheana e as epistemes indígenas e afro-brasileiras possuem importantes contribuições no caminho de uma antropologia (e de uma ciência) da vida.
6
Cid Fernández, Xosé Manuel. "Xosé Fernández Fernández: Vicente Risco. Mestre de Mestres." Sarmiento. Revista Galego-Portuguesa de Historia da Educación 18-19 (October 11, 2015): 270–72. http://dx.doi.org/10.17979/srgphe.2015.18-19.0.4065.
Full text
7
Paz Cabo, Miguel. "Fernando Barcia e Bernardo Mato: breve conceptualización dunha pedagoxía republicana." Sarmiento. Revista Galego-Portuguesa de Historia da Educación 27 (December 7, 2023): 295–304. http://dx.doi.org/10.17979/srgphe.2023.27.0.10140.
Full textAbstract:
O ensino galego viviu nos anos da II República un momento dourado. Mestres e mestras asumiron novas técnicas educativas, rexeitaron visións seculares e acientifistas do ensino e trataron de rachar coa visión clasista deste. Mestres como Fernando Barcia e Ber-nardo Mato foron unha pequena parte daquela forma nova de ensinar e, no fondo, de vivir.
8
Cabral, Sidney Roberto, Serafim Firmo de Souza Ferraz, and Luis Eduardo Brandão Paiva. "OS HONORÁVEIS MESTRES DE ARTES MARCIAIS ORIENTAIS: CARREIRA EMPREENDEDORA." Revista Gestão Organizacional 15, no. 1 (February 1, 2022): 226–42. http://dx.doi.org/10.22277/rgo.v15i1.6124.
Full textAbstract:
Objetivo: Investigar o desenvolvimento da carreira dos honoráveis mestres das artes marciais orientais. Método / abordagem: O estudo é qualitativo, considerando os estágios e ciclos da carreira empreendedora. Teve como universo 6 honoráveis mestres de artes marciais orientais. Utilizou-se as entrevistas semiestruturadas, realizadas entre novembro de 2014 e setembro de 2015, com um conjunto de técnicas inerentes à análise de conteúdo, seguindo as etapas: (i) pré-análise, (ii) exploração do material e (iii) tratamento dos resultados, inferência e interpretação. Principais resultados: A carreira dos sujeitos resultou em uma forma singular, multicanal e multicíclica, em modelo de coexistência da carreira de mestre e da carreira empreendedora. Na maestria, o indivíduo permanece em crescimento durante toda a vida, sem saída ou aposentadoria da organização. No viés empreendedor, os empreendimentos se somam com o intuito de agregar valor e patrimônio. Contribuições metodológicas / sociais / gerenciais: O estudo contribui para o campo do conhecimento da carreira empreendedora dos honoráveis mestres de artes marciais. Espera-se que esse passo se some ao bojo das pesquisas e desperte a oportunidade em um novo filão por parte de instituições, pesquisadores e entes públicos, para as possibilidades que esse ramo cultural pode oferecer, tanto nos aspectos filosóficos como nos aspectos econômicos. Originalidade / relevância: Os honoráveis mestres, enquanto empreendedores, tendem a conduzir carreiras e vidas em consonância com empreendimentos e mestria, e isto é essencial para ampliar compreensões nesse campo do conhecimento científico, tornando-se relevante para o campo do conhecimento do desenvolvimento de carreiras e do empreendedorismo.
9
Leal, Luiz Augusto Pinheiro, and Fabio Araújo Fernandes. "Na “época dos hippies”: a redescoberta da capoeira paraense na década de 1970." Revista EntreRios do Programa de Pós-Graduação em Antropologia 4, no. 2 (June 16, 2022): 35–59. http://dx.doi.org/10.26694/rer.v4i2.12787.
Full textAbstract:
A história da capoeira possui dois momentos geralmente tratados como distintos nos estudos sobre sua prática. No primeiro, recortado entre o século XIX e as primeiras décadas do século XX, a prática seria conhecida como “capoeiragem” e criminalizada pelo primeiro código penal da República, em 1890. Em um segundo momento, os estudos sobre a capoeira destacam a Bahia como centro de revitalização da capoeira (não seria mais a capoeiragem). No Pará, a capoeiragem histórica e a capoeira de inspiração baiana se encontram a partir da década de 1970, com a chegada de mestres do Maranhão (Mestre Bezerra), do Rio de Janeiro (Mestre Romão) e a reafirmação de identidade de um dos últimos capoeiras antigos do Pará (Mestre Mundico). Este artigo trata desse encontro e da reorganização da capoeira paraense integrada às experiências nacionais. A abordagem se baseia na relação entre história e memória. Dialogaremos com a memória pessoal dos mestres refletida como memória coletiva. A capoeira do Pará, na voz dos mestres, poderá ser interpretada em suas múltiplas percepções culturais e históricas.
10
Carvalho, José Jorge de. "Notório Saber para os Mestres e Mestras dos Povos e Comunidades Tradicionais." Revista da Universidade Federal de Minas Gerais 28, no. 1 (December 30, 2021): 54–77. http://dx.doi.org/10.35699/2316-770x.2021.29103.
Full textAbstract:
O artigo apresenta uma fundamentação circunstanciada do instrumento formal de titulação acadêmica chamada Notório Saber, concebido especificamente para os mestres e mestras dos saberes dos povos e comunidades tradicionais (indígenas, afro-brasileiros, quilombolas, das culturas populares, entre outros). A luta pelo Notório Saber se vincula ao movimento Encontro de Saberes, destinado a incluir os mestres como docentes nas universidades, e que já alcança uma escala nacional. O Notório Saber dos mestres contribuiu para um enfrentamento de três grandes desafios colocados para as universidades hoje, em praticamente todos os países do mundo: a descolonização do padrão eurocêntrico de universidade moderna; a transição da disciplinaridade para a transdiciplinaridade; e a superação do modelo neoliberal de produção de saber acadêmico com base no capitalismo cognitivo.
Dissertations / Theses on the topic "Mestres"
1
Marques, Nara. "O jogo dos mestres /." Florianópolis, SC, 1998. http://repositorio.ufsc.br/xmlui/handle/123456789/77583.
Full textAbstract:
Dissertação (Mestrado) - Universidade Federal de Santa Catarina, Centro de Comunicação e Expressão.Made available in DSpace on 2012-10-17T05:34:01Z (GMT). No. of bitstreams: 0Bitstream added on 2016-01-08T23:16:14Z : No. of bitstreams: 1 139846.pdf: 2701000 bytes, checksum: 3f637f9630f55bd46115ce3f18b4a16f (MD5)
2
Silva, Bruno Emmanuel Santana da. "Menino qual é teu mestre? capoeira pernambucana e as representações sociais dos seus mestres." Florianópolis, SC, 2006. http://repositorio.ufsc.br/xmlui/handle/123456789/88514.
Full textAbstract:
Dissertação (mestrado) - Universidade Federal de Santa Catarina, Centro de Desportos. Programa de Pós-Graduação em Educação FísicaMade available in DSpace on 2012-10-22T10:02:37Z (GMT). No. of bitstreams: 1 231736.pdf: 461623 bytes, checksum: 0c0be822bb75f7ded764ca0101e88831 (MD5)
A presente dissertação tem como objetivo, contribuir para reflexão de problemas postos pelo meio sócio-político-cultural, através de um recorte específico, advindo do vasto e complexo mundo da capoeira. A intenção principal desta pesquisa é a busca das representações sociais, assim como, os possíveis sentidos e significados atribuídos à palavra "mestre" na capoeira junto à comunidade capoeirana de Pernambuco. Encaramos a reflexão e sistematização do conhecimento como um processo histórico que transcende uma simples sucessão de fatos. Para tanto, trataremos os sujeitos envolvidos nesse processo: homens, mulheres, crianças, negros, brancos e índios, com os quais convivemos ao longo do processo de construção desta investigação, como agentes integrantes, participantes e co-autores desta pesquisa de pós-graduação em nível de mestrado. Neste processo de produção do conhecimento buscamos, fundamentalmente, captar as representações dos mestres de capoeira, no intento de, identificar elementos empíricos que nos ajudem a investigar, criticamente, as posturas e o papel desses mestres, no âmbito da construção desses saberes na vida cotidiana das rodas de capoeira pernambucana. Portanto, pensamos que é de suma importância, enveredar por essa questão ainda pouco investigada, a luz do que pensam, dizem e fazem os mestres, considerando a postura e papel sócio-político-pedagógico e cultural que estes assumem na construção de suas práticas pedagógicas. Diante do apresentado, pretendemos refletir criticamente sobre essa problemática, ainda carregada de mitos e questionamentos, os quais se situam na tensão entre os âmbitos formal e não-formal da Educação. A qual se impõe, a nosso ver, levantando elementos para um salto qualitativo na intervenção pedagógica nos âmbitos já mencionados. The presented dissertation has as its objective to contribute to the reflection on socio-political-cultural problems, through a specific route, coming from the vast and complex world of capoeira. The main intention of this research is to pursue social representations, such as, the possible significance attributed to the word "mestre" (master) in capoeira, and more specifically in the capoeira community of Pernambuco. We see reflection and systemization of knowledge as a historical process that transcends a simple succession of facts. As such, we treated the subjects involved in this process: the men, women, children, blacks, whites, and indians with whom we interrelated during the construction process of this investigation, as integrated agents, participants and co - authors of this post graduate masters study. In this knowledge production process, we fundamentally sought to capture the representation of the "mestres" of capoeira, with the intention of identifying empirical elements that would help us to critically investigate the posture and role they play in the ambit of knowledge construction in the quotidian life of Pernambucan capoeira. We think that it is of extreme importance to pay attention to this question, still little investigated, of what the "mestres" think, say and do, considering the socio-political-pedagogical and cultural role they play in the construction of their educational practices. In light of the presented, we hope to critically reflect on this problem still burdened with myths and questions, which find themselves in the tension between the formal and informal ambits of education. The same imposes itself, in our opinion, raising elements for a qualitative increase in pedagogical intervention in the already mentioned ambits.
3
Paiva, Ilnete Porpino de. "A capoeira e os mestres." Universidade Federal do Rio Grande do Norte, 2007. http://repositorio.ufrn.br:8080/jspui/handle/123456789/13668.
Full textAbstract:
Made available in DSpace on 2014-12-17T14:20:09Z (GMT). No. of bitstreams: 1
IlnetePP.pdf: 877126 bytes, checksum: 21e8d123e7a9805e5f19bec7e7ca12ba (MD5)
Previous issue date: 2007-09-27Coordena??o de Aperfei?oamento de Pessoal de N?vel Superior
The Capoeira considered as a manifestation of the Popular Culture - inheritance of African peoples - is a cultural and social practice present in Brazil since the colonial time. This study is dedicated to the Capoeira and its masters. We work the Capoeira as a social field through the theoretical perspective of the Sociology of Pierre Bourdieu. We try to apprehend the social construction of the master, the legitimacy of his knowledge, the disputes and the representations that they ve elaborated over the space which was redefined for material and symbolic changes that occurred with the Capoeira through the last decades. The operating notions of social field, habitus, capital and tradition had been pertinent to think the power games , the social relations and the symbolic plots in the Field of Capoeira. From the methodological standpoint, although the interviews with the masters and the direct observation have had a special place in the research, other strategies had been used: researches in newspapers, thematic magazines and periodic, musical compositions and academic works. The performance of the masters in the process of reinvention of traditions has redefined their social place in relation to the previous generations. These are perceived as social actors responsible for the maintenance, dynamicity, affirmation, spreading and expansion of the capoeir?stic practice
A Capoeira, considerada uma manifesta??o da Cultura Popular - heran?a de povos africanos - ? uma pr?tica cultural e social presente no Brasil desde a ?poca colonial. Este estudo ? dedicado ? Capoeira e seus mestres. Trabalhamos a Capoeira como um campo social na perspectiva te?rica da Sociologia de Pierre Bourdieu. Procuramos apreender a constru??o social do mestre, a legitimidade do seu saber, as disputas e as representa??es que elaboram no espa?o redefinido pelas mudan?as materiais e simb?licas ocorridas com a Capoeira nas ?ltimas d?cadas. As no??es operat?rias de campo social, habitus, capital e tradi??o foram pertinentes para pensar os jogos de poder, as rela??es sociais e as tramas simb?licas no campo da Capoeira. Do ponto de vista metodol?gico, embora as entrevistas com os mestres e a observa??o direta tenham tido um lugar especial na pesquisa, outras estrat?gias foram utilizadas: pesquisa em jornais, revistas tem?ticas, document?rios, composi??es musicais e trabalhos acad?micos. A atua??o dos mestres no processo de reinven??o de tradi??es tem redefinido o seu lugar social em rela??o ?s gera??es anteriores. Estes s?o percebidos como atores sociais respons?veis pela manuten??o, dinamicidade, afirma??o, divulga??o e expans?o da pr?tica capoeir?stica
4
Godoy, López Anna. "La veu del docent. Estudi de la salut vocal dels mestres i dels futurs mestres." Doctoral thesis, Universitat Autònoma de Barcelona, 2016. http://hdl.handle.net/10803/400471.
Full textAbstract:
La veu és una eina bàsica de treball per als mestres. La transmissió de coneixements a partir de la comunicació oral és una pràctica fonamental a les aules, i és necessari que els docents tinguin les eines necessàries per preservar la seva veu i per emprar-la a favor de l’eficàcia comunicativa de totes les seves intervencions. En aquest context, els mestres són un dels grups laborals més afectats per problemes de veu, afeccions que sovint impedeixen desenvolupar amb la normalitat i amb la qualitat necessària la seva professió. I aquesta qualitat no tan sols fa referència als resultats que s’esperen de la tasca de mestre —la transmissió efectiva dels missatges als alumnes en pro del seu aprenentatge i també la transmissió de determinats models, també models vocals i comunicatius—, sinó també a la qualitat de vida dels docents, al benestar en l’exercici de a professió. En aquest context, sembla que la formació en educació de la veu hauria de ser presa en consideració en els programes acadèmics dels futurs mestres, ja que és un pilar fonamental sense el qual no es pot fer efectiu l’ensenyament-aprenentatge.
Un dels tipus d’apropament més habitual per a l’estudi d’aquesta realitat consisteix en l’ús de qüestionaris d’autopercepció de problemes vocals. En aquest cas, s’ha emprat el Qüestionari EVES, QEVES (Educació per a una Veu Eficient i Sana), que n’inclou un altre de molt estès en aquest àmbit, el Voice Handicap Index, i que cal dir que ha hagut de ser adaptat prèviament al nostre context des del punt de vista lingüístic i cultural.
A partir de l’estudi de dos col·lectius —mestres de Granollers i de Girona, d’una banda, i estudiants de la Facultat de Ciències de l’Educació de la Universitat Autònoma de Barcelona, de l’altra, on cal dir que s’imparteix docència específica en l’àmbit de l’educació i la salut de la veu des de fa més de 40 anys— mitjançant aquesta eina (el QEVES), s’observa que existeixen diverses etapes quant a la percepció que tenen els docents i els futurs docents de la seva veu: els moments de millora i d’empitjorament s’alternen i es trenca la idea d’una progressió lineal que duu a la degradació imparable de la salut vocal a mesura que s’avança en la carrera professional.
Així doncs, tenint en compte que s’ha vist que és possible redreçar les tendències negatives sense un pla d’acció previ definit, s’obren les portes a estudiar els factors que poden influir en la millora de l’estat de la veu per utilitzar-los de manera conscient a favor del manteniment de la salut vocal al llarg de l’exercici de la professió de mestre.The voice is an essential work tool for teachers. Transmission of knowledge by means of oral communication is an essential practice in classrooms and, therefore, it becomes necessary for teachers to have access to all the fundamental tools to preserve their voice and to use it in favour of the communicative effectiveness of their speeches. In this context, this occupational group is one of the most affected ones by voice problems which often impede them from developing their profession with the normality and the quality required. Such quality not only refers to the expected results from the teacher's performance —the effective transmission of messages to students in support of their learning procedure and also the transmission of specific models such as vocal or communicative models— but also to their quality of life, meaning their well-being on the course of their occupation. Along these lines, it seems that providing voice training should be considered in academic programmes for future teachers since it constitutes a fundamental tenet without which the education-learning process cannot be performed effectively. One of most habitual approach for the study of this reality consists of working with questionnaires for self-perception of voice problems. In this case, the EVES questionnaire, QEVES (in Catalan: Educació per a una Veu Eficient i Sana; in English: Education for a Healthy and Efficient Voice), was employed, which includes another popular questionnaire in this field, the Voice Handicap Index, and it should be noted that it has been previously adapted to our context from a linguistic and cultural point of view. On the basis of the study of two groups —on the one hand, teachers from Granollers and Girona and, on the other hand, students from the Faculty of Education Sciences at the Universitat Autònoma de Barcelona where teaching of voice health and education has been provided for more than 40 years— by means of this tool (QEVES), it has been observed the existence of several stages with regard to the perception that teachers and future teachers have of their voice: periods of recovery alternate with phases of worsening hence breaking the conception of a linear progression and leading, inevitably, to a vocal health's deterioration as their professional career progresses. Thus, taking into account that the possibility to set negative tendencies right without the need of a previously determined action plan has been observed, doors are open to study the factors that could have influence on an improvement of the voice condition in order to employ them consciously in favour of the maintenance of the vocal health all along the course of the teacher's profession.
5
Cressoni, Franz Eric de Goes [UNESP]. "Capoeira contemporânea: compreensões decorrentes de mestres autodeclarados." Universidade Estadual Paulista (UNESP), 2013. http://hdl.handle.net/11449/108759.
Full textAbstract:
Made available in DSpace on 2014-08-13T14:50:55Z (GMT). No. of bitstreams: 0
Previous issue date: 2013-05-07Bitstream added on 2014-08-13T18:00:02Z : No. of bitstreams: 1
000767661.pdf: 1730432 bytes, checksum: 58cc7cebfa8382ba63226227ba32836d (MD5)O presente estudo objetivou analisar a capoeira na atualidade no que diz respeito às rupturas e disputas de poder que se deram com as escolas tradicionais, angola e regional, tal qual preconizadas por seus criadores, para o surgimento das novas manifestações que hoje se apresentam no espaço social da capoeira. Neste sentido, fizemos um recorte no qual demos enfoque ao fenômeno denominado capoeira contemporânea, abordando-o, e à capoeira, de forma geral como manifestações pautadas por um modelo artesanal, e analisando-os a partir da teoria social de Pierre Bourdieu. Assim, os objetivos deste estudo foram compreender o fenômeno reconhecido pelo termo capoeira contemporânea, analisando: a) o contexto histórico e a estrutura social que levaram à ruptura com as escolas tradicionais; b) a relação entre a capoeira, tal qual praticada na atualidade, com educação física e o esporte; c) a existência, ou não, de uma nova escola de capoeira que se some às tradicionais. Optou-se pela pesquisa qualitativa, tendo como técnica a entrevista semi-estruturada com oito mestres que se auto declararam praticantes de capoeira contemporânea. As entrevistas demonstraram que, de forma geral, os mestres de capoeira contemporânea tendem a não considerá-la uma escola de capoeira, tais quais o são as capoeiras angola e regional, pois ela carece de fundamentações universalisadas entre seus praticantes, denominadas por Eric Hobsbawm de tradições inventadas. No entanto, ela redimencionou ambas as escolas tradicionais como os pilares fundamentais da prática, rompendo assim com a separação angola/regional existente até então. Além disso, a capoeira contemporânea tende a dar liberdade para reestruturar-se a prática da capoeira criando novos fundamentos ou acoplando a eles características de outras práticas, como lutas ou acrobacias. Concluímos que a capoeira contemporânea constitui-se, não numa escola, mas num modelo de prática pautado...
This study had the objective of analyzing capoeira in present days, giving attention to the ruptures and disputes of power with the traditional schools, angola and regional, as professed by their creators, which originated new manifestations that are nowadays present in the social space of capoeira. In this sense, we focused on the phenomenon called capoeira contemporânea, treating both it and capoeira in general as manifestations based on an artisan model and analyzing them through the social theory of Pierre Bourdieu. Therefore, the objectives of this study were to comprehend the phenomenon known by the name of capoeira contemporânea, analyzing: a) the historical context and the social structure which led to a rupture with the traditional schools; b) the relationship between capoeira as it is practiced nowadays with physical education and sports; c) whether or not there is a new school of capoeira which add to the traditional ones. A choice was made for a qualitative research, using a semi structured interview with eight masters who declared themselves to be practitioners of capoeira contemporânea. The interviews showed that, in general, the masters of capoeira contemporânea tend not to consider it to be a school of capoeira, as are the capoeiras angola and regional, since it lacks universal groundings among its practitioners, which Eric Hobsbawm named invented traditions. Still, it has redimensioned both traditional schools as its fundamental pillars, and thus breaking with the existing separation angola/regional. Furthermore, capoeira contemporânea tends to give a freedom to the restructuring of the exercise of capoeira, creating new groundings or adding new characteristics of other practices to the existing ones. We have concluded that capoeira contemporânea constitutes, not a school, but a model of practice based on a movement of transformation in the capoeira medium which breaks with the traditional models of practice, but...
6
Cressoni, Franz Eric de Goes. "Capoeira contemporânea : compreensões decorrentes de mestres autodeclarados /." Rio Claro, 2013. http://hdl.handle.net/11449/108759.
Full textAbstract:
Orientador: Alexandre Janotta DrigoBanca: Luiz Gonçalves Junior
Banca: Samuel de Souza Neto
Resumo: O presente estudo objetivou analisar a capoeira na atualidade no que diz respeito às rupturas e disputas de poder que se deram com as escolas tradicionais, angola e regional, tal qual preconizadas por seus criadores, para o surgimento das novas manifestações que hoje se apresentam no espaço social da capoeira. Neste sentido, fizemos um recorte no qual demos enfoque ao fenômeno denominado capoeira contemporânea, abordando-o, e à capoeira, de forma geral como manifestações pautadas por um modelo artesanal, e analisando-os a partir da teoria social de Pierre Bourdieu. Assim, os objetivos deste estudo foram compreender o fenômeno reconhecido pelo termo capoeira contemporânea, analisando: a) o contexto histórico e a estrutura social que levaram à ruptura com as escolas tradicionais; b) a relação entre a capoeira, tal qual praticada na atualidade, com educação física e o esporte; c) a existência, ou não, de uma nova escola de capoeira que se some às tradicionais. Optou-se pela pesquisa qualitativa, tendo como técnica a entrevista semi-estruturada com oito mestres que se auto declararam praticantes de capoeira contemporânea. As entrevistas demonstraram que, de forma geral, os mestres de capoeira contemporânea tendem a não considerá-la uma escola de capoeira, tais quais o são as capoeiras angola e regional, pois ela carece de fundamentações universalisadas entre seus praticantes, denominadas por Eric Hobsbawm de tradições inventadas. No entanto, ela redimencionou ambas as escolas tradicionais como os pilares fundamentais da prática, rompendo assim com a separação angola/regional existente até então. Além disso, a capoeira contemporânea tende a dar liberdade para reestruturar-se a prática da capoeira criando novos fundamentos ou acoplando a eles características de outras práticas, como lutas ou acrobacias. Concluímos que a capoeira contemporânea constitui-se, não numa escola, mas num modelo de prática pautado...
Abstract: This study had the objective of analyzing capoeira in present days, giving attention to the ruptures and disputes of power with the traditional schools, angola and regional, as professed by their creators, which originated new manifestations that are nowadays present in the social space of capoeira. In this sense, we focused on the phenomenon called capoeira contemporânea, treating both it and capoeira in general as manifestations based on an artisan model and analyzing them through the social theory of Pierre Bourdieu. Therefore, the objectives of this study were to comprehend the phenomenon known by the name of capoeira contemporânea, analyzing: a) the historical context and the social structure which led to a rupture with the traditional schools; b) the relationship between capoeira as it is practiced nowadays with physical education and sports; c) whether or not there is a new school of capoeira which add to the traditional ones. A choice was made for a qualitative research, using a semi structured interview with eight masters who declared themselves to be practitioners of capoeira contemporânea. The interviews showed that, in general, the masters of capoeira contemporânea tend not to consider it to be a school of capoeira, as are the capoeiras angola and regional, since it lacks universal groundings among its practitioners, which Eric Hobsbawm named invented traditions. Still, it has redimensioned both traditional schools as its fundamental pillars, and thus breaking with the existing separation angola/regional. Furthermore, capoeira contemporânea tends to give a freedom to the restructuring of the exercise of capoeira, creating new groundings or adding new characteristics of other practices to the existing ones. We have concluded that capoeira contemporânea constitutes, not a school, but a model of practice based on a movement of transformation in the capoeira medium which breaks with the traditional models of practice, but...
Mestre
7
Elgström, Misol Edmon. "Adequació del camp vocal dels mestres de música." Doctoral thesis, Universitat de Barcelona, 2005. http://hdl.handle.net/10803/21798.
Full textAbstract:
Aquesta tesi, dividida en tres parts, té com a objectiu principal a ampliar el camp vocal dels estudiants de la Diplomatura de Mestre en Educació Musical, que estudien a la Facultat de Formació del Professorat de la Universitat de Barcelona. Es tracta d’establir una correspondència entre el camp vocal d’aquests estudiants i les tesituras vocals dels nens i nenes d’Educació Primària.
A la primera part (Marc teòric) presentem alguns dels aspectes més rellevants, com a resultat de la recerca bibliogràfica i documental que s’ha realitzat en els camps mèdic i pedagògic. En primer lloc s’exposen els aspectes relacionats amb la veu, el seu funcionament i les seves caracaterístiques principals. En segon lloc es descriuen quins seran els continguts bàsics de la tesi en matèria de formación vocal, adreçats als mestres de música, i per a acabar aquesta secció es recullen un seguit de consideracions didàctiques, tant pel que fa a l’exemple de veu cantada dels mestres a l’aula, com a les ocasiones més adients per a presentar les cançons al seu alumnat.
A la segona part es fa una proposta d’intervenció en formación vocal adreçada als estudiants de la Diplomatura, els futurs mestres de música. La part pràctica està formada per quatre blocs de continguts: exercicis posturals, exercicis respiratoris (inspiratoris i espiratoris), exercicis tècnics vocals i vocalitzacions, i per acabar un repertori progressiu de cançons escolars.
A la tercera part (Fase Experimentals) s’aplica la proposta de formació vocal entre una mostra de vora d’un centenar d’estudiants de la diplomatura.El objetivo principal de la tesis, dividir en tres partes, consiste en ampliar el campo vocal de los estudiantes de la Diplomatura de Maestro en Educación Musical, que cursan sus estudios en la Facultad de Formación del Profesorado de la Universitat de Barcelona, con la finalidad de establecer una correspondencia entre, por un lado, el campo vocal de dichos estudiantes, y por otro, las tesituras vocales de los niños y niñas que cursan los estudios de Educación Primaria. En la primera parte, el marco teórico, se presentan algunos de los aspectos más relevantes, como resultado de la investigación bibliográfica y documental realizada entre los campos médico y pedagógico. En primer lugar se exponen los aspectos relativos a la voz, a su funcionamiento y a sus principales características. En segundo lugar se realiza una descripción de los principales contenidos básicos, en materia de formación vocal, dirigidos a los maestros de música y, por último, se recogen diversas consideraciones de carácter didáctico referidas tanto al ejemplo de voz cantada de los maestros en el aula, como a las tesituras más indicadas para presentar las canciones a su alumnado. En la segunda parte se presenta una propuesta de intervención en formación vocal dirigida a los estudiantes en cuestión, los futuros maestros de música, cuya parte práctica está integrada por cuatro bloques de contenidos: ejercicios posturales, ejercicios de respiración (inspiratorios y espiratorios), ejercicios técnicos vocales y vocalizaciones y, finalmente, por un repertorio progresivo de canciones escolares. En la tercera parte, la fase experimental, se implementa la propuesta en formación vocal entre una muestra de cerca de un centenar de estudiantes de la diplomatura de Maestro en Educación Musical, alumnos todos ellos de la Facultad de Formación del Profesorado de la Universitat de Barcelona.
8
Cano, i. Ció Meritxell. "Apel·les Mestres (1854-1936), artista i col·leccionista polifacètic." Doctoral thesis, Universitat Autònoma de Barcelona, 2019. http://hdl.handle.net/10803/669952.
Full textAbstract:
El treball presentat pretén la configuració d’una nova biografia d’Apel·les Mestres a partir de l’estudi d’una de les activitats que va practicar i que va ser el d’arreplegar obres d’art i d’antiguitats. Podrà comprovar-se que va existir una relació entre la mateixa i la seva professió com a artista, alhora que entre aquestes i el seu entorn més immediat. Precisament, un dels punts més interessants serà la introspecció que es farà en la intimitat del personatge, i que s’aconseguirà a partir de l’anàlisi de la influència rebuda per part de la família i d’amics. De la mateixa manera, i tot atenent, de nou, a la disciplina d’història del col·leccionisme, també s’examinaran els motius pels quals va preservar i adquirir certes peces i els que van dur-lo a exhibir-ne en l’àmbit privat com en el públic. Tot plegat està culminat amb una explicació sobre les circumstàncies que han portat la col·lecció Mestres en el seu estat actual de disgregació entre les diferents institucions que van rebre’n una part en forma de llegat per les pròpies disposicions testamentàries de l’artista.This dissertation aims to create a new biography of Apel·les Mestres based on the study of one of the activities in which he was engaged: the collection of artwork and antiquities. As will be shown, there was a connection between this activity and his profession as an artist, as well as between these two occupations and his immediate environment. In fact, one of the most interesting aspects will be the introspective study in his personal matters, based on the analysis of the influence his family and friends had on him. In addition, and once again taking into account the history of collection, we will examine the reasons why he purchased and preserved certain pieces and why he decided to exhibit some of them in public as well as in the private sphere. Finally, this paper concludes with an explanation about the circumstances which have led to the current spreading of Mestres’s collection among various institutions, which received part of it as legacy, as stated in the artist’s will.
9
Bergamo, Thelma Maria de Moura. "Michel Foucault e os mestres do dizer verdadeiro." Universidade Federal de Goiás, 2015. http://repositorio.bc.ufg.br/tede/handle/tede/5325.
Full textAbstract:
Submitted by Cláudia Bueno (claudiamoura18@gmail.com) on 2016-03-10T17:16:21Z
No. of bitstreams: 2
Tese - Thelma Maria de Moura Bergamo - 2015.pdf: 1679439 bytes, checksum: b5b3a4febf6751a0bffdff17e1fe2655 (MD5)
license_rdf: 23148 bytes, checksum: 9da0b6dfac957114c6a7714714b86306 (MD5)Approved for entry into archive by Luciana Ferreira (lucgeral@gmail.com) on 2016-03-14T13:55:26Z (GMT) No. of bitstreams: 2 Tese - Thelma Maria de Moura Bergamo - 2015.pdf: 1679439 bytes, checksum: b5b3a4febf6751a0bffdff17e1fe2655 (MD5) license_rdf: 23148 bytes, checksum: 9da0b6dfac957114c6a7714714b86306 (MD5)
Made available in DSpace on 2016-03-14T13:55:26Z (GMT). No. of bitstreams: 2 Tese - Thelma Maria de Moura Bergamo - 2015.pdf: 1679439 bytes, checksum: b5b3a4febf6751a0bffdff17e1fe2655 (MD5) license_rdf: 23148 bytes, checksum: 9da0b6dfac957114c6a7714714b86306 (MD5) Previous issue date: 2015-08-19
The present thesis was developed under the stream dealing with Fundaments of Educational Processes within a study field between Philosophy and Education, and is the result of theoretic research that, adopting the work of Michel Foucault as a basis, recognizes, as did said author, the relationship between subject and truth as an articulate axis between the aforementioned study fields. The study was structured upon three research axes that conventionally comprise philosophical work – archaeology, geneaology and ethics – assuming the centrality of the experience concept as an investigation problem, added to the importance of understanding the subjectivation spaces that historically constitute the correlation between the domains of knowledge, normativity types and subjectivity forms. The objective was to reason upon today's figure of the master and the demands put upon this person in the context of Modernity. Departing from an archaeologic reflection analysing episthemologic transformations between the Classic era and Modernity, it strives to establish the way in which the relationships between knowledge and power produce subjectivation experiences. Fields such as literature, political speech, manufacture of thruths regarding the subject and parrhesia are analysed in order to understand Modernity from what we are no longer able to think or to be, recurring to the strategy used by Foucault himself. The impossibilty to establish a mastery relationship as was constituted in Greek-Roman antiquity with basis on efffective convergency between the master's thought, speech and actions is admitted. Therefore, the possibility to create a mastery experience that takes into account both ethics and aesthetics of existence, nowadays, appears to be based upon the specific intellectual concept as a subject capable to mobilize knowledge to act locally, promoting (un)subjectivity experiences for himself and for others that share his existence.
Esta tese, da Linha de Pesquisa Fundamentos dos Processos Educativos, no campo de estudos entre a Filosofia e a Educação, é o resultado de uma pesquisa teórica que adotou como referencial a obra de Michel Foucault e reconhece, no pensamento desse autor, a relação sujeito e verdade no como um eixo articulador entre os seus diversos campos de estudo. Estrutura-se sobre os três eixos de pesquisa em que convencionalmente se divide o trabalho do filósofo - arqueologia, genealogia e ética - e assume a centralidade do conceito de experiência como problema de investigação e a importância da compreensão dos espaços de subjetivação constituídos historicamente em correlação entre os domínios do saber, tipos de normatividade e formas de subjetividade, com o objetivo de pensar a figura do mestre e as exigências que sobre ele recaem na Modernidade. Partindo de uma reflexão arqueológica, analisa as transformações epistemológicas ocorridas entre a Idade Clássica e a Modernidade, para estabelecer a forma como as relações entre saber e poder produzem experiências subjetivadoras. Os campos da literatura, das políticas discursivas, da produção de verdades sobre o sujeito e da parrhesía são analisados para, recorrendo à estratégia utilizada pelo próprio Foucault, compreender a Modernidade a partir daquilo que não nos é mais possível pensar ou ser. Admitida a impossibilidade do estabelecimento de uma relação de mestria na forma como se constituiu a relação entre mestre e discípulo na Antiguidade greco-romana, elaborada sobre as bases de uma convergência efetiva entre o pensar, o falar e o fazer do mestre, as possibilidades criação de uma experiência de mestria comprometida com a ética e estética da existência, nos dias de hoje, são pensadas a partir do conceito de intelectual específico, um sujeito capaz de mobilizar saberes para agir localmente promovendo experiências (des)subjetivantes para si e para aqueles com os quais compartilha a existência.
10
Juandó, Josep. "El treball en equip dels mestres. Causes i efectes." Doctoral thesis, Universitat de Girona, 2008. http://hdl.handle.net/10803/7989.
Full textAbstract:
Estudi de cas, centrat en una escola d'educació infantil i primària del Gironès. El tractament de la informació s'ha fet mitjançant el mètode de comparacions constants en el marc de la Grounded Theory. Principals conclusions:
1. El projecte genera l'equip
En el cas estudiat, la proposta d'implantació d'un projecte contextualment i socialment compromès ha acabat generant dinàmiques col·lectives i estables de treball.
2. Es pot aprendre a treballar en equip
Simplement practicant-ho, a partir del concurs d'unes condicions prèvies. Cada persona pot desenvolupar-se en marcs col·laboratius de diferents maneres i amb diferents intensitats.
3. Un treball en equip prolongat en el temps modifica el context
Un cop instal·lades les dinàmiques de treball en equip, el treball dels mestres en aquesta escola adquireix unes característiques diferents. El procés d'incorporació d'un nou mestre en aquesta escola, per exemple, presenta diferències evidents abans i després de la posada en funcionament dels projectes col·laboratius.Case study focusing on a primary school in Girona, Catalonia. The method used is the Constant Comparison Method, from Grounded Theory. Main conclusions: 1. The project generates the team In the studied case, the implementation of a socially significant project has created stable, collective dynamics of work. 2. Teamwork can be learned Simply by doing it, if several initial conditions are met. Everybody can develop themselves in collaborative contexts in different ways and to different degrees. 3. Teamwork over an extended period of time changes the context Once the dynamics of teamwork have been introduced, the work of the teachers at the school changes. The process of incorporating a teacher in this school, for example, is obviously different before and after the introduction of collaborative projects.
Books on the topic "Mestres"
4
Filho, Manoel d' Almeida. Jesus Cristo e o mestre dos mestres. São Paulo: Editora Luzeiro Limitada, 2000.
Find full text
5
Agulló, Blanca Juan. Mestres de mestres: : 150 anys de formació de mestres valencianes. València: Universitat de València, 2020.
Find full text
6
Chiodetto, Eder, Alvaro Machado, and Rubens Matuck. Mestres-artesãos. São Paulo, SP: Sesc São Paulo, 2000.
Find full text
7
Alice, Milliet Maria, and Estação Pinacoteca, eds. Mestres do modernismo. São Paulo: Fundação José e Paulina Nemirovsky, 2005.
Find full textBook chapters on the topic "Mestres"
1
Serre, Jean-Pierre. "Lettre à J-F. Mestre." In Springer Collected Works in Mathematics, 101–6. Berlin, Heidelberg: Springer Berlin Heidelberg, 2000. http://dx.doi.org/10.1007/978-3-642-41978-2_10.
Full text
2
Mario, Tassoni, Dondi Annamaria, and Bonati Nelly. "Project for a School in Venice-Mestre." In 1989 2nd European Conference on Architecture, 597–99. Dordrecht: Springer Netherlands, 1990. http://dx.doi.org/10.1007/978-94-017-0556-1_172.
Full text
3
Mester, Andrew F., and Adam Mester. "Mester’s Method of Laser Biostimulation." In Laser/Optoelectronics in Medicine/Laser/Optoelektronik in der Medizin, 103–9. Berlin, Heidelberg: Springer Berlin Heidelberg, 1986. http://dx.doi.org/10.1007/978-3-642-70850-3_23.
Full text
4
Thorington, Ellen. "‘Fortune ce mestier m’aprist’ 1." In Women and Work in Premodern Europe, 103–23. New York : Routledge, 2018.: Routledge, 2018. http://dx.doi.org/10.4324/9781315475097-5.
Full text
5
Caetano Brito, Karoline. "MESTRES QUE TRANSFORMAM." In O que é ser professor/a? Reflexões e perspectivas da docência. V&V Editora, 2022. http://dx.doi.org/10.47247/mr/88471.86.9.30.
Full text
6
Duran, Maria Renata da Cruz. "Mestres e pupilos." In Retórica à moda brasileira: transições da cultura oral para a cultura escrita no ensino fluminense de 1746 a 1834, 69–99. Editora UNESP, 2013. http://dx.doi.org/10.7476/9786557144909.0004.
Full text
7
Magí, Sunyer. "Mestres i Oñós, Apeŀles." In Encyclopedia of Romantic Nationalism in Europe. Amsterdam University Press, 2015. http://dx.doi.org/10.5117/9789462981188/ngip4i86vivastvxbkre0phs.
Full text
8
Griffith, Lauren Miller. "Capoeira’s Pedagogies of Resistance." In Graceful Resistance, 73–88. University of Illinois Press, 2023. http://dx.doi.org/10.5622/illinois/9780252045066.003.0005.
Full textAbstract:
This chapter focuses on the pedagogies teachers use (intentionally or unintentionally) to enculturate their students into the affective habitus associated with capoeira. Song is a primary channel through which these messages are shared, provided students understand the meaning of the lyrics. The chapter also discusses the importance of spending time with one’s mestre and the value of mestres’ impromptu lectures about social issues in a variety of settings like multiday workshops. These events often feature lectures, roundtables, and film screenings in addition to capoeira classes, making them important sites for the production of a resistance orientation. This chapter also addresses individual efforts to seek out books on capoeira in both English and Portuguese, which may require students to undertake a course of foreign-language learning.
9
Clark, Walter Aaron. "Catalan Works with Texts by Apeles Mestres." In Enrique Granados, 84–109. Oxford University PressNew York, NY, 2005. http://dx.doi.org/10.1093/oso/9780195140668.003.0007.
Full textAbstract:
Abstract Granados wrote music for a total of five stage works with texts by Mestres: Petrarca, Picarol, Follet, Gaziel, and Liliana. Of these, only Follet and Petrarca are true operas; the others alternate various kinds of musical numbers with spoken dialogue. The em- phasis in all of their theatrical collaborations is not on dramatic interaction between the characters but rather on the characters themselves, fleshing out their individual- ity through musical means. In the opinion of Mas-López, “[h]is theater is predomi- nantly picturesque; conflicts and/or psychological analyses are not treated.”
10
Siqueira, Camila Zucon Ramos de, Emmanuel Duarte Almada, Laís de Souza Rédua, and Rafael Otávio Fares Ferreira. "MESTRAS E MESTRES DO SABER POPULAR INTERROGAM A UNIVERSIDADE DO ESTADO DE MINAS GERAIS." In Anais do VII Seminário Discente do Programa de Pós-Graduação em Sociologia da Universidade Federal de Minas Gerais (PPGS-UFMG), 13–21. Amplla Editora, 2023. http://dx.doi.org/10.51859/amplla.asd690.1123-1.
Full textConference papers on the topic "Mestres"
1
SANTOS, JOÃO BOSCO. "OS MESTRES DA CULTURA POPULAR NO ESPAÇO EDUCACIONAL: aproximações e distanciamentos." In XV Colóquio Internacional "Educação e Contemporaneidade". Grupo de Estudos e Pesquisas "Educação e Contemporaneidade", 2021. http://dx.doi.org/10.29380/2021.15.15.04.
Full text
2
Costa, Maria Luiza Calim de Carvalho. "Tempo e espaço entrelaçados: a trama e a urdidura discursiva de Herman Braun-Vega." In Encontro da História da Arte. Universidade Estadual de Campinas, 2010. http://dx.doi.org/10.20396/eha.6.2010.3867.
Full textAbstract:
A obra de Braun-Vega leva o leitor a vários percursos de leitura. A partir de uma pintura emergem outros textos - como fragmentos de pinturas de grandes mestres, textos de jornais contemporâneos, imagens de pessoas em suas tarefas cotidianas, imagens e personagens latino-americanos propiciando ao leitor uma rede com imbricações que ele tem de resolver com um trabalho de assimilação e transformação. As questões latino-americanas são postas em diálogo às produções dos grandes mestres, propondo um olhar complexo sobre as relações culturais e sociais entre a erudição européia e a cultura mestiça latinoamericana, entre centro e periferia, entre local e o globalizado. Braun-Vega propõe pensar uma América Latina além da sua territorialidade, língua e diferenças. Propõe um olhar que escava as duas culturas como se retira as camadas de um palimpsesto e deixa que os vários discursos que emergem dessa escavação fiquem à mostra em uma construção em forma de constelação.
3
Costa de Oliveira Santos, Ana Lise. "VIVÊNCIAS IDENTITÁRIAS JUVENIS COM OS MESTRES GRIÔS E O CINEAFRO NA ESCOLA." In XV Colóquio Internacional "Educação e Contemporaneidade". Grupo de Estudos e Pesquisas "Educação e Contemporaneidade", 2021. http://dx.doi.org/10.29380/2021.15.03.33.
Full text
4
Brandão, Angela, and Klency Kakazu de Brito Yang. "Os fazeres artísticos no Brasil colonial a partir do livro dos regimentos do dicionário de Judith Martins." In Encontro da História da Arte. Universidade Estadual de Campinas, 2013. http://dx.doi.org/10.20396/eha.9.2013.4440.
Full textAbstract:
A presença de artífices, artistas, oficiais mecânicos no Brasil colonial foi importante para a produção de todo tipo de bens para a vida cotidiana dos habitantes e também para a produção dos objetos artísticos. Estes mestres produziam artigos para complementar ou substituir o que era trazido de Portugal ou mesmo aquilo que não era possível trazer.
5
COELHO, Amanda Oliveira, Gabriella Viana AMORIM, Rafael ALENCAR, and Amanda MOREIRA. "O ART DECÓ COMO TIPOLOGIA DO PATRIMÔNIO ARQUITETÔNICO RESIDENCIAL PARNAIBANO:o exemplar da Av. Presidente Getúlio Vargas, nº 590." In Anais do IX Mestres e Conselheiros - Agentes Multiplicadores do Patrimônio. Recife, Brasil: Even3, 2017. http://dx.doi.org/10.29327/13540.9-1.
Full text
6
QUIRINO, Luiz Felipe Lisboa. "A RECEPÇÃO DO DECRETO-LEI N° 25 DE 1937 NA NOVA ORDEM CONSTITUCIONAL BRASILEIRA PÓS 1988." In Anais do 11º mestres e conselheiros: educação para o patrimônio. Recife, Brasil: Even3, 2019. http://dx.doi.org/10.29327/15407.11-5.
Full text
7
ALMEIDA, MARIA EDUARDA VASCONCELOS DE. "O DESENHO URBANO E O ENVELHECIMENTO POPULACIONAL: REFLEXÕES SOBRE O PLANO PILOTO DE BRASÍLIA." In Anais do 11º mestres e conselheiros: educação para o patrimônio. Recife, Brasil: Even3, 2019. http://dx.doi.org/10.29327/15407.11-6.
Full text
8
SILVA, Lucilene Ferreira Da. "Cultura tradicional da infância enquanto patrimônio imaterial e material e as Iniciativas de preservação e cultivo do seu repertório no Brasil em tempos de globalização." In Anais do 11º mestres e conselheiros: educação para o patrimônio. Recife, Brasil: Even3, 2019. http://dx.doi.org/10.29327/15407.11-1.
Full text
9
SANTOS, Eduardo Augusto Moreira, Maria Eliza Marzano MORAES, and ana beatriz ferreira da rocha e. SILVA. "Cidade, Imagem, Identidade: o caso do município de Tiradentes (MG) e uma proposta de intervenção no bairro Parque das Abelhas." In Anais do 11º mestres e conselheiros: educação para o patrimônio. Recife, Brasil: Even3, 2019. http://dx.doi.org/10.29327/15407.11-2.
Full text
10
DEVITTE, Alessandra, and Thayná Fructuoso Moreira PINTO. "PLANO DIRETOR VERSUS PRESERVAÇÃO – SUA RELAÇÃO COM O SURGIMENTO DE PATOLOGIAS EM EDIFICAÇÕES HISTÓRICAS DE ITAJAÍ/SC." In Anais do 11º mestres e conselheiros: educação para o patrimônio. Recife, Brasil: Even3, 2019. http://dx.doi.org/10.29327/15407.11-3.
Full textReports on the topic "Mestres"
1
Palol, Miquel de. La conversa del mestre. Edicions de la Universitat de Lleida, 2019. http://dx.doi.org/10.21001/scriptura.2019.27.35.
Full text
2
Manau Encontra, Juanjo. Pere Rovira, mestre i amic. Edicions de la Universitat de Lleida, 2019. http://dx.doi.org/10.21001/scriptura.2019.27.31.
Full text
3
Jespersen, Anna, and Míša Hejná. ”Vokalhelvedet”: hvor svær er dansk udtale, og hvordan undervises der i udtale for andetsprogstalere? Aarhus University Library, 2021. http://dx.doi.org/10.7146/aul.427.
Full textAbstract:
Det danske sprog anses af mange lørnere som svært at lære, og især anses det som svært at blive flydende i. Dette bliver ofte tilskrevet den svære danske udtale. Artiklen her viser, at sprogskolernes håndtering af udtaleundervisning kan bidrage til voksne andetsprogstaleres udtaleproblemer. Her undersøges voksne lørneres og underviseres iagttagelser omkring det svære danske sprog, og undervisningen af det. I denne undersøgelse inddrages en analyse af undervisningsmateriale brugt ved voksenundervisning i dansk som andetsprog, og en diskussion af danskeksamener for andetsprogstalere. Vores resultater indikerer at udtale, og især vokaler, anses af både lørnere og undervisere som særligt svære at mestre. Samtidig undervises der ifølge vores informanter ikke nok i vokaludtale på de danske sprogskoler. Selvom de to informantgrupper generelt er relativt enige er især mængden af undervisning i udtale et kontrastpunkt mellem lørnere og undervisere. Vi diskuterer denne forskel, samt betydningen af meget lidt undervisningsmateriale der fokuserer på udtale efter DU-modul 1, og et manglende fokus på udtale i danskeksamenerne.
4
Aas, Randi Wågø, Mikkel Magnus Thørrisen, Hildegunn Sagvaag, Lise Haveraaen, and Åsa Sjøgren. Alkoholbruk og alkoholkultur i en transportbedrift: En case-rapport fra forskningsprosjektet WIRUS. University of Stavanger, 2016. http://dx.doi.org/10.31265/usps.212.
Full textAbstract:
Nesten ni av ti arbeidstakere drikker alkohol. Dette blir ofte forklart med alle de positive aspektene bruk av alkohol har i sosiale sammenhenger. En kartlegging utført av Statistisk sentralbyrå viser imidlertid at 17 prosent av befolkningen har et drikkemønster som kan betegnes som risikofylt (Halkjelsvik & Storvoll, 2014). Økt alkoholkonsum, herunder også arbeidsrelatert alkoholkonsum, henger blant annet sammen med økt tilgjengelighet til alkohol (Frøyland, 2005). Alkoholkonsum på et risikofylt nivå er forbundet med sosiale, medisinske, jobbrelaterte og økonomiske problemstillinger (Babor, Higgins-Biddle, Saunders & Monteiro, 2001). Det er vanskelig å gi et klart svar på hvor grensen for risikofylt drikking går. Grenseverdier på 14 alkoholenheter1 pr. uke for kvinner og 21 enheter pr. uke for menn har blitt foreslått (Fauske, 1993). Babor mfl. (2001) har fremhevet at såkalt "lavrisikodrikking" innebærer maksimalt 20 gram alkohol pr. dag maksimalt 5 dager i uken. Det amerikanske National Institute on Alcohol Abuse and Alcoholism (2016) understreker at grenseverdien for risikodrikking går ved 7 enheter pr. uke (og maksimalt 3 enheter på én dag) for kvinner og ved 14 enheter pr. uke (og maksimalt 4 enheter på én dag) for menn. Likevel vil slike grenseverdier alltid være kulturspesifikke og individuelle. I Norge har man funnet det hensiktsmessig å operere med verdier på 8 alkoholenheter pr. uke for kvinner og 13 enheter pr. uke for menn (Nesvåg & Lie, 2004). Forskning har vist at det er behov for å kartlegge mer enn bare antall alkoholenheter over tid for å vite noe om reell risikodrikking. Eksempelvis vil forhold som hvor mye en drikker ved hver situasjon kunne medføre mer negative konsekvenser for sykefravær enn hvor mye en typisk drikker over en gitt periode (Bacharach, Bamberger & Biron, 2010). Dette kan forklares ved at helsekonsekvenser av høyt gjennomsnittsforbruk først viser seg over tid, mens episoder med stordrikking (såkalt binge-drikking der en drikker store mengder alkohol ved én og samme anledning, ofte målt som >6 enheter) gjerne medfører midlertidige funksjonsnedsettelser (eksempelvis "fyllesyke") som kan resultere i sykefravær (Bacharach mfl., 2010; Salonsalmi, Laaksonen, Lahlema & Rahkonen, 2009) eller sykenærvær, dvs. å være på jobben uten å kunne yte som normalt. Individuelle forskjeller vil også spille en rolle med hensyn til hva som er risikofylt drikking. Det er individuelt hvor mye en tåler, og andre aspekter ved livsstilen, for eksempel om en er fysisk aktiv, vil kunne påvirke hvor mye en kan drikke før negative konsekvenser inntreffer. For enkelte grupper vil ethvert alkoholinntak kunne betraktes som risikofylt. Dette gjelder for eksempel: (1) personer som skal kjøre bil eller håndtere maskiner/verktøy, (2) personer som bruker medisiner som interagerer med alkohol, (3) personer som har en medisinsk tilstand som kan forverres av alkohol, og (4) personer som er gravide (National Institute on Alcohol Abuse and Alcoholism, 2016). I Norge drikkes det lite i direkte arbeidssituasjoner, men alkoholbruk relatert til arbeidssammenhenger hevdes å være utbredt (Frøyland, 2005). Sammenkomster som inkluderer alkohol foregår da utenfor primærarbeidstiden, men i regi av arbeidsplassen, kunder/klienter eller på initiativ fra kollegaer. Bruk av alkohol skjer dermed i gråsoner mellom arbeid og fritid. Nesvåg (2005) fant at 23 prosent av det samlede alkoholkonsumet blant et utvalg ansatte i privat norsk næringsliv var arbeidsrelatert. Flere studier har pekt på at ansatte, både på ledernivå og medarbeidernivå, har positive forventninger til jobbrelatert alkoholbruk, herunder forventninger om at alkohol er en effektiv strategi for å mestre arbeidsbelastninger og at alkohol bidrar til å skape gode fellesskap og sosiale relasjoner (Cooper, Russell & Frone, 1990; Henderson, Hutcheson & Davies, 1996). Normer og forventninger utvikles og formes i relasjonelt samspill, blant annet på arbeidsplassen (Kjærheim, Mykletun, Aasland, Haldorsen & Andersen, 1995) og disse normene og forventningene påvirker ansattes alkoholvaner (Ames & Janes, 1992). Ansattes alkoholnormer og –forventninger kan således betraktes som uttrykk for en felles kultur på arbeidsplassen, som i større eller mindre grad kan gjenspeiles i de ansattes alkoholbruk. Tradisjonelt sett har det vært gruppen med store alkoholproblemer som har fått tilbud og oppmerksomhet gjennom arbeidsplassens helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid. Her har man i de senere årene sett en endring i retning av økt fokus på den betydelig større gruppen som drikker risikofylt. Dette er bakgrunnen for prosjektet WIRUS, som er finansiert av Helsedirektoratet. I prosjektet deltar blant annet en privat transportbedrift. Denne rapporten er en presentasjon av denne bedriftens resultater fra fire av temaene som inngår i WIRUS-studien: (1) alkoholbruk, (2) arbeidsrelaterte alkoholnormer, (3) forventninger til alkoholbruk, og (4) situasjoner tilknyttet den aktuelle bedriften der ansatte eksponeres for alkohol.
5
Thørrisen, Mikkel Magnus, Hildegunn Sagvaag, Lisebet Skeie Skarpaas, Lise Haveraaen, and Randi Wågø Aas. Alkoholbruk og alkoholkultur i et offentlig myndighetsorgan: En case-rapport fra forskningsprosjektet WIRUS. University of Stavanger, June 2016. http://dx.doi.org/10.31265/usps.214.
Full textAbstract:
Nesten ni av ti arbeidstakere drikker alkohol. Dette blir ofte forklart med alle de positive aspektene bruk av alkohol har i sosiale sammenhenger. En kartlegging utført av Statistisk sentralbyrå viser imidlertid at 17 prosent av befolkningen har et drikkemønster som kan betegnes som risikofylt (Halkjelsvik & Storvoll, 2014). Økt alkoholkonsum, herunder også arbeidsrelatert alkoholkonsum, henger blant annet sammen med økt tilgjengelighet til alkohol (Frøyland, 2005). Alkoholkonsum på et risikofylt nivå er forbundet med sosiale, medisinske, jobbrelaterte og økonomiske problemstillinger (Babor, Higgins-Biddle, Saunders & Monteiro, 2001). Det er vanskelig å gi et klart svar på hvor grensen for risikofylt drikking går. Grenseverdier på 14 alkoholenheter[1] pr. uke for kvinner og 21 enheter pr. uke for menn har blitt foreslått (Fauske, 1993). Babor mfl. (2001) har fremhevet at såkalt "lavrisikodrikking" innebærer maksimalt 20 gram alkohol pr. dag maksimalt 5 dager i uken. Det amerikanske National Institute on Alcohol Abuse and Alcoholism (2016) understreker at grenseverdien for risikodrikking går ved 7 enheter pr. uke (og maksimalt 3 enheter på én dag) for kvinner og ved 14 enheter pr. uke (og maksimalt 4 enheter på én dag) for menn. Likevel vil slike grenseverdier alltid være kulturspesifikke og individuelle. I Norge har man funnet det hensiktsmessig å operere med verdier på 8 alkoholenheter pr. uke for kvinner og 13 enheter pr. uke for menn (Nesvåg & Lie, 2004). Forskning har vist at det er behov for å kartlegge mer enn bare antall alkoholenheter over tid for å vite noe om reell risikodrikking. Eksempelvis vil forhold som hvor mye en drikker ved hver situasjon kunne medføre mer negative konsekvenser for sykefravær enn hvor mye en typisk drikker over en gitt periode (Bacharach, Bamberger & Biron, 2010). Dette kan forklares ved at helsekonsekvenser av høyt gjennomsnittsforbruk først viser seg over tid, mens episoder med stordrikking (såkalt binge-drikking der en drikker store mengder alkohol ved én og samme anledning) gjerne medfører midlertidige funksjonsnedsettelser (eksempelvis "fyllesyke") som kan resultere i sykefravær (Bacharach mfl., 2010; Salonsalmi, Laaksonen, Lahlema & Rahkonen, 2009) eller sykenærvær, dvs. å være på jobben uten å kunne yte som normalt. Individuelle forskjeller vil også spille en rolle med hensyn til hva som er risikofylt drikking. Det er individuelt hvor mye en tåler, og andre aspekter ved livsstilen, for eksempel om en er fysisk aktiv, vil kunne påvirke hvor mye en kan drikke før negative konsekvenser inntreffer. For enkelte grupper vil ethvert alkoholinntak kunne betraktes som risikofylt. Dette gjelder for eksempel: (1) personer som skal kjøre bil eller håndtere maskiner/verktøy, (2) personer som bruker medisiner som interagerer med alkohol, (3) personer som har en medisinsk tilstand som kan forverres av alkohol, og (4) personer som er gravide (National Institute on Alcohol Abuse and Alcoholism, 2016). I Norge drikkes det lite i direkte arbeidssituasjoner, men alkoholbruk relatert til arbeidssammenhenger hevdes å være utbredt (Frøyland, 2005). Sammenkomster som inkluderer alkohol foregår da utenfor primærarbeidstiden, men i regi av arbeidsplassen, kunder/klienter eller på initiativ fra kollegaer. Bruk av alkohol skjer dermed i gråsoner mellom arbeid og fritid. Nesvåg (2005) fant at 23 prosent av det samlede alkoholkonsumet blant et utvalg ansatte i privat norsk næringsliv var arbeidsrelatert. Flere studier har pekt på at ansatte, både på ledernivå og medarbeidernivå, har positive forventninger til jobbrelatert alkoholbruk, herunder forventninger om at alkohol er en effektiv strategi for å mestre arbeidsbelastninger og at alkohol bidrar til å skape gode fellesskap og sosiale relasjoner (Cooper, Russell & Frone, 1990; Henderson, Hutcheson & Davies, 1996). Normer og forventninger utvikles og formes i relasjonelt samspill, blant annet på arbeidsplassen (Kjærheim, Mykletun, Aasland, Haldorsen & Andersen, 1995) og disse normene og forventningene påvirker ansattes alkoholvaner (Ames & Janes, 1992). Ansattes alkoholnormer og –forventninger kan således betraktes som uttrykk for en felles kultur på arbeidsplassen, som i større eller mindre grad kan gjenspeiles i de ansattes alkoholbruk. Tradisjonelt sett har det vært gruppen med store alkoholproblemer som har fått tilbud og oppmerksomhet gjennom arbeidsplassens helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid. Her har man i de senere årene sett en endring i retning av økt fokus på den betydelig større gruppen som drikker risikofylt. Dette er bakgrunnen for prosjektet WIRUS, som er finansiert av Helsedirektoratet. I prosjektet deltar blant annet et offentlig forvaltningsorgan. Denne rapporten er en presentasjon av denne bedriftens resultater fra fire av områdene som inngår i WIRUS-studien: (1) alkoholbruk, (2) arbeidsrelaterte alkoholnormer, (3) forventninger til alkoholbruk, og (4) situasjoner tilknyttet den aktuelle bedriften der ansatte eksponeres for alkohol.
6
Aas, Randi Wågø, Lise Haveraaen, Mikkel Magnus Thørrisen, Hildegunn Sagvaag, and Lisebet Skeie Skarpaas. Alkoholbruk og alkoholkultur i et offentlig forvaltningsorgan: En case-rapport fra forskningsprosjektet WIRUS. University of Stavanger, June 2016. http://dx.doi.org/10.31265/usps.215.
Full textAbstract:
Nesten ni av ti arbeidstakere drikker alkohol. Dette blir ofte forklart med alle de positive aspektene bruk av alkohol har i sosiale sammenhenger. En kartlegging utført av Statistisk sentralbyrå viser imidlertid at 17 prosent av befolkningen har et drikkemønster som kan betegnes som risikofylt (Halkjelsvik & Storvoll, 2014). Økt alkoholkonsum, herunder også arbeidsrelatert alkoholkonsum, henger blant annet sammen med økt tilgjengelighet til alkohol (Frøyland, 2005). Alkoholkonsum på et risikofylt nivå er forbundet med sosiale, medisinske, jobbrelaterte og økonomiske problemstillinger (Babor, Higgins-Biddle, Saunders & Monteiro, 2001). Det er vanskelig å gi et klart svar på hvor grensen for risikofylt drikking går. Grenseverdier på 14 alkoholenheter pr. uke for kvinner og 21 enheter pr. uke for menn har blitt foreslått (Fauske, 1993). Babor mfl. (2001) har fremhevet at såkalt "lavrisikodrikking" innebærer maksimalt 20 gram alkohol pr. dag maksimalt 5 dager i uken. Det amerikanske National Institute on Alcohol Abuse and Alcoholism (2016) understreker at grenseverdien for risikodrikking går ved 7 enheter pr. uke (og maksimalt 3 enheter på én dag) for kvinner og ved 14 enheter pr. uke (og maksimalt 4 enheter på én dag) for menn. Likevel vil slike grenseverdier alltid være kulturspesifikke og individuelle. I Norge har man funnet det hensiktsmessig å operere med verdier på 8 alkoholenheter pr. uke for kvinner og 13 enheter pr. uke for menn (Nesvåg & Lie, 2004). Forskning har vist at det er behov for å kartlegge mer enn bare antall alkoholenheter over tid for å vite noe om reell risikodrikking. Eksempelvis vil forhold som hvor mye en drikker ved hver situasjon kunne medføre mer negative konsekvenser for sykefravær enn hvor mye en typisk drikker over en gitt periode (Bacharach, Bamberger & Biron, 2010). Dette kan forklares ved at helsekonsekvenser av høyt gjennomsnittsforbruk først viser seg over tid, mens episoder med stordrikking (såkalt binge-drikking der en drikker store mengder alkohol ved én og samme anledning) gjerne medfører midlertidige funksjonsnedsettelser (eksempelvis "fyllesyke") som kan resultere i sykefravær (Bacharach mfl., 2010; Salonsalmi, Laaksonen, Lahlema & Rahkonen, 2009) eller sykenærvær, dvs. å være på jobben uten å kunne yte som normalt. Individuelle forskjeller vil også spille en rolle med hensyn til hva som er risikofylt drikking. Det er individuelt hvor mye en tåler, og andre aspekter ved livsstilen, for eksempel om en er fysisk aktiv, vil kunne påvirke hvor mye en kan drikke før negative konsekvenser inntreffer. For enkelte grupper vil ethvert alkoholinntak kunne betraktes som risikofylt. Dette gjelder for eksempel: (1) personer som skal kjøre bil eller håndtere maskiner/verktøy, (2) personer som bruker medisiner som interagerer med alkohol, (3) personer som har en medisinsk tilstand som kan forverres av alkohol, og (4) personer som er gravide (National Institute on Alcohol Abuse and Alcoholism, 2016). I Norge drikkes det lite i direkte arbeidssituasjoner, men alkoholbruk relatert til arbeidssammenhenger hevdes å være utbredt (Frøyland, 2005). Sammenkomster som inkluderer alkohol foregår da utenfor primærarbeidstiden, men i regi av arbeidsplassen, kunder/klienter eller på initiativ fra kollegaer. Bruk av alkohol skjer dermed i gråsoner mellom arbeid og fritid. Nesvåg (2005) fant at 23 prosent av det samlede alkoholkonsumet blant et utvalg ansatte i privat norsk næringsliv var arbeidsrelatert. Flere studier har pekt på at ansatte, både på ledernivå og medarbeidernivå, har positive forventninger til jobbrelatert alkoholbruk, herunder forventninger om at alkohol er en effektiv strategi for å mestre arbeidsbelastninger og at alkohol bidrar til å skape gode fellesskap og sosiale relasjoner (Cooper, Russell & Frone, 1990; Henderson, Hutcheson & Davies, 1996). Normer og forventninger utvikles og formes i relasjonelt samspill, blant annet på arbeidsplassen (Kjærheim, Mykletun, Aasland, Haldorsen & Andersen, 1995) og disse normene og forventningene påvirker ansattes alkoholvaner (Ames & Janes, 1992). Ansattes alkoholnormer og –forventninger kan således betraktes som uttrykk for en felles kultur på arbeidsplassen, som i større eller mindre grad kan gjenspeiles i de ansattes alkoholbruk. Tradisjonelt sett har det vært gruppen med store alkoholproblemer som har fått tilbud og oppmerksomhet gjennom arbeidsplassens helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid. Her har man i de senere årene sett en endring i retning av økt fokus på den betydelig større gruppen som drikker risikofylt. Dette er bakgrunnen for prosjektet WIRUS, som er finansiert av Helsedirektoratet. I prosjektet deltar blant annet et offentlig forvaltningsorgan. Denne rapporten er en presentasjon av denne bedriftens resultater fra fire av områdene som inngår i WIRUS-studien: (1) alkoholbruk, (2) arbeidsrelaterte alkoholnormer, (3) forventninger til alkoholbruk, og (4) situasjoner tilknyttet den aktuelle bedriften der ansatte eksponeres for alkohol.
7
Haveraaen, Lise, Randi Wågø Aas, Mikkel Magnus Thørrisen, Hildegunn Sagvaag, and Lisebet Skeie Skarpaas. Alkoholbruk og alkoholkultur i en industribedrift: En case-rapport fra forskningsprosjektet WIRUS. University of Stavanger, June 2016. http://dx.doi.org/10.31265/usps.216.
Full textAbstract:
Nesten ni av ti arbeidstakere drikker alkohol. Dette blir ofte forklart med alle de positive aspektene bruk av alkohol har i sosiale sammenhenger. En kartlegging utført av Statistisk sentralbyrå viser imidlertid at 17 prosent av befolkningen har et drikkemønster som kan betegnes som risikofylt (Halkjelsvik & Storvoll, 2014). Økt alkoholkonsum, herunder også arbeidsrelatert alkoholkonsum, henger blant annet sammen med økt tilgjengelighet til alkohol (Frøyland, 2005). Alkoholkonsum på et risikofylt nivå er forbundet med sosiale, medisinske, jobbrelaterte og økonomiske problemstillinger (Babor, Higgins-Biddle, Saunders & Monteiro, 2001). Det er vanskelig å gi et klart svar på hvor grensen for risikofylt drikking går. Grenseverdier på 14 alkoholenheter pr. uke for kvinner og 21 enheter pr. uke for menn har blitt foreslått (Fauske, 1993). Babor mfl. (2001) har fremhevet at såkalt "lavrisikodrikking" innebærer maksimalt 20 gram alkohol pr. dag maksimalt 5 dager i uken. Det amerikanske National Institute on Alcohol Abuse and Alcoholism (2016) understreker at grenseverdien for risikodrikking går ved 7 enheter pr. uke (og maksimalt 3 enheter på én dag) for kvinner og ved 14 enheter pr. uke (og maksimalt 4 enheter på én dag) for menn. Likevel vil slike grenseverdier alltid være kulturspesifikke og individuelle. I Norge har man funnet det hensiktsmessig å operere med verdier på 8 alkoholenheter pr. uke for kvinner og 13 enheter pr. uke for menn (Nesvåg & Lie, 2004). Forskning har vist at det er behov for å kartlegge mer enn bare antall alkoholenheter over tid for å vite noe om reell risikodrikking. Eksempelvis vil forhold som hvor mye en drikker ved hver situasjon kunne medføre mer negative konsekvenser for sykefravær enn hvor mye en typisk drikker over en gitt periode (Bacharach, Bamberger & Biron, 2010). Dette kan forklares ved at helsekonsekvenser av høyt gjennomsnittsforbruk først viser seg over tid, mens episoder med stordrikking (såkalt binge-drikking der en drikker store mengder alkohol ved én og samme anledning) gjerne medfører midlertidige funksjonsnedsettelser (eksempelvis "fyllesyke") som kan resultere i sykefravær (Bacharach mfl., 2010; Salonsalmi, Laaksonen, Lahlema & Rahkonen, 2009) eller sykenærvær, dvs. å være på jobben uten å kunne yte som normalt. Individuelle forskjeller vil også spille en rolle med hensyn til hva som er risikofylt drikking. Det er individuelt hvor mye en tåler, og andre aspekter ved livsstilen, for eksempel om en er fysisk aktiv, vil kunne påvirke hvor mye en kan drikke før negative konsekvenser inntreffer. For enkelte grupper vil ethvert alkoholinntak kunne betraktes som risikofylt. Dette gjelder for eksempel: (1) personer som skal kjøre bil eller håndtere maskiner/verktøy, (2) personer som bruker medisiner som interagerer med alkohol, (3) personer som har en medisinsk tilstand som kan forverres av alkohol, og (4) personer som er gravide (National Institute on Alcohol Abuse and Alcoholism, 2016). I Norge drikkes det lite i direkte arbeidssituasjoner, men alkoholbruk relatert til arbeidssammenhenger hevdes å være utbredt (Frøyland, 2005). Sammenkomster som inkluderer alkohol foregår da utenfor primærarbeidstiden, men i regi av arbeidsplassen, kunder/klienter eller på initiativ fra kollegaer. Bruk av alkohol skjer dermed i gråsoner mellom arbeid og fritid. Nesvåg (2005) fant at 23 prosent av det samlede alkoholkonsumet blant et utvalg ansatte i privat norsk næringsliv var arbeidsrelatert. Flere studier har pekt på at ansatte, både på ledernivå og medarbeidernivå, har positive forventninger til jobbrelatert alkoholbruk, herunder forventninger om at alkohol er en effektiv strategi for å mestre arbeidsbelastninger og at alkohol bidrar til å skape gode fellesskap og sosiale relasjoner (Cooper, Russell & Frone, 1990; Henderson, Hutcheson & Davies, 1996). Normer og forventninger utvikles og formes i relasjonelt samspill, blant annet på arbeidsplassen (Kjærheim, Mykletun, Aasland, Haldorsen & Andersen, 1995) og disse normene og forventningene påvirker ansattes alkoholvaner (Ames & Janes, 1992). Ansattes alkoholnormer og –forventninger kan således betraktes som uttrykk for en felles kultur på arbeidsplassen, som i større eller mindre grad kan gjenspeiles i de ansattes alkoholbruk. Tradisjonelt sett har det vært gruppen med store alkoholproblemer som har fått tilbud og oppmerksomhet gjennom arbeidsplassens helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid. Her har man i de senere årene sett en endring i retning av økt fokus på den betydelig større gruppen som drikker risikofylt. Dette er bakgrunnen for prosjektet WIRUS, som er finansiert av Helsedirektoratet. I prosjektet deltar blant annet en privat bedrift innen industrien. Denne rapporten er en presentasjon av denne bedriftens resultater fra fire av områdene som inngår i WIRUS-studien: (1) alkoholbruk, (2) arbeidsrelaterte alkoholnormer, (3) forventninger til alkoholbruk, og (4) situasjoner tilknyttet den aktuelle bedriften der ansatte eksponeres for alkohol.
8
Nordaune, Kristin, Lisebet Skeie Skarpaas, Lise Haveraaen, Randi Wågø Aas, Mikkel Magnus Thørrisen, and Hildegunn Sagvaag. Alkoholbruk og alkoholkultur innen olje- og gassnæringen: En case-rapport fra forskningsprosjektet WIRUS. University of Stavanger, April 2016. http://dx.doi.org/10.31265/usps.220.
Full textAbstract:
Nesten ni av ti arbeidstakere drikker alkohol. Dette blir ofte forklart med alle de positive aspektene bruk av alkohol har i sosiale sammenhenger. En kartlegging utført av Statistisk sentralbyrå viser imidlertid at 17 prosent av befolkningen har et drikkemønster som kan betegnes som risikofylt (Halkjelsvik & Storvoll, 2014). Økt alkoholkonsum, herunder også arbeidsrelatert alkoholkonsum, henger blant annet sammen med økt tilgjengelighet til alkohol (Frøyland, 2005). Alkoholkonsum på et risikofylt nivå er forbundet med sosiale, medisinske, jobbrelaterte og økonomiske problemer (Babor, Higgins-Biddle, Saunders & Monteiro, 2001). Det er vanskelig å gi et klart svar på hvor grensen for risikofylt drikking går. Grenseverdier på 14 alkoholenheter pr. uke for kvinner og 21 enheter pr. uke for menn har blitt foreslått (Fauske, 1993). Babor et al. (2001) har fremhevet at såkalt "lavrisikodrikking" innebærer maksimalt 20 gram alkohol pr. dag maksimalt 5 dager i uken. Det amerikanske National Institute on Alcohol Abuse and Alcoholism (2016) understreker at grenseverdien for risikodrikking går ved 7 enheter pr. uke (og maksimalt 3 enheter på én dag) for kvinner og ved 14 enheter pr. uke (og maksimalt 4 enheter på én dag) for menn. Likevel vil slike grenseverdier alltid være kulturspesifikke, og i Norge har man funnet det hensiktsmessig å operere med verdier på 8 alkoholenheter pr. uke for kvinner og 13 enheter pr. uke for menn (Nesvåg & Lie, 2004). Forskning har vist at det er behov for å kartlegge mer enn bare antall alkoholenheter over tid for å vite noe om reell risikodrikking. Eksempelvis vil forhold som hvor mye en drikker ved hver drikkeanledning kunne medføre mer negative konsekvenser for sykefravær enn hvor mye en typisk drikker over en gitt periode (Bacharach, Bamberger & Biron, 2010). Dette kan forklares ved at helsekonsekvenser av høyt gjennomsnittsforbruk først viser seg over tid, mens episoder med stordrikking (såkalt binge-drikking der en drikker store mengder alkohol ved én og samme anledning) gjerne medfører midlertidige funksjonsnedsettelser (eksempelvis "fyllesyke") som resulterer i sykefravær (Bacharach et al., 2010; Salonsalmi, Laaksonen, Lahlema & Rahkonen, 2009). Individuelle forskjeller vil også spille en rolle med hensyn til hva som er risikofylt drikking. Det er individuelt hvor mye en tåler og andre aspekter ved livsstilen, for eksempel om en er fysisk aktiv, vil kunne påvirke hvor mye en tåler før negative konsekvenser inntreffer. For enkelte grupper vil ethvert alkoholinntak kunne betraktes som risikofylt. Dette gjelder for eksempel: (1) personer som skal kjøre bil eller håndtere maskiner/verktøy, (2) personer som bruker medisiner som interagerer med alkohol, (3) personer som har en medisinsk tilstand som kan forverres av alkohol, og (4) personer som er gravide (National Institute on Alcohol Abuse and Alcoholism, 2016). I Norge drikkes det lite i direkte arbeidssituasjoner, men alkoholbruk relatert til arbeidssammenhenger hevdes å være utbredt (Frøyland, 2005). Sammenkomster som inkluderer alkohol foregår da på fritiden, men i regi av arbeidsplassen, kunder/klienter eller på initiativ fra kollegaer. Dette skjer dermed i gråsoner mellom arbeid og fritid. Nesvåg (2005) fant at 23 prosent av det samlede alkoholkonsumet blant et utvalg ansatte i privat norsk næringsliv var arbeidsrelatert. Flere studier har pekt på at ansatte, både på ledernivå og medarbeidernivå, har positive forventninger til jobbrelatert alkoholbruk, herunder forventninger om at alkohol er en effektiv strategi for å mestre arbeidsbelastninger og at alkohol bidrar til å skape gode fellesskap og sosiale relasjoner (Cooper, Russell & Frone, 1990; Henderson, Hutcheson & Davies, 1996). Normer og forventninger utvikles og formes i relasjonelt samspill, blant annet på arbeidsplassen, (Kjærheim, Mykletun, Aasland, Haldorsen & Andersen, 1995) og disse normene og forventningene påvirker ansattes alkoholvaner (Ames & Janes, 1992). Ansattes alkoholnormer og –forventninger kan således betraktes som uttrykk for en felles kultur på arbeidsplassen, som i større eller mindre grad kan gjenspeiles i de ansattes alkoholbruk. Tradisjonelt sett har det vært gruppen med store alkoholproblemer som har fått tilbud og oppmerksomhet gjennom arbeidsplassens helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid. Her har man i de senere årene sett en endring i retning av økt fokus på den betydelig større gruppen som drikker risikofylt. Dette er bakgrunnen for prosjektet WIRUS, som er finansiert av Helsedirektoratet. I dette prosjektet deltar blant annet en privat bedrift innen olje- og gassnæringen. Denne rapporten er en presentasjon av denne bedriftens resultater fra fire av områdene som inngår i WIRUS-studien: (1) alkoholbruk, (2) arbeidsrelaterte alkoholnormer, (3) alkoholforventninger, og (4) situasjoner tilknyttet den aktuelle bedriften der alkoholbruk inngår. Målet med denne rapporten er å beskrive alkoholbruken, arbeidsrelaterte alkoholnormer og alkoholforventninger blant ansatte i denne bedriften, og beskrive hvilke jobbrelaterte situasjoner ansatte i bedriften drikker alkohol. Rapporten kan brukes som et kunnskapsgrunnlag for arbeid med ruspolicy tilknyttet arbeidsplassen, og i gråsonen mellom jobb og fritid.