Academic literature on the topic 'Stemning'

Whereas most rhetorical theories of pathos focus on the strategic influence on the audience, this article aims at a broader interpretation of emotion. Considering examples from rhetorical practice, such as a sense of community in the ­oratorical situation, we argue that some emotions do not seem determinable within traditional rhetorical categories, nor do they relate to the persuasion of an audience. We aim to provide a better foundation for understanding the role of emotions in rhetoric. Based on Aristotle’s positioning of pathos under ­diathesis, the audience’s disposition for certain emotions, and on Heidegger’s interpretation thereof, we propose a distinction between a technical pathos concerned with the strategic influence on an audience, and a generalized pathos that exceeds any specific state of mind of the audience

En su obra Prólogos el pseudónimo kierkegaardiano Nicolaus Notabene remite satíricamente al prólogo de la Fenomenología del espíritu de Hegel, reivindicando, contra la oposición hegeliana al prólogo, el valor de este más allá de su vinculación con la obra prologada. El presente trabajo se propone confrontar ambos escritos para repensar la relación que entre ellos se pueda establecer, proponiendo una interpretación alternativa según la cual la obra kierkegaardiana, más allá de su carácter irónico, pueda ser vista como una explicitación del sentido inherente a la crítica de Hegel al prólogo llevada a cabo en el propio prólogo a la Fenomenología del espíritu. La sátira de Notabene serviría así para identificar el prólogo hegeliano como un “prólogo emancipado”, justamente en los términos propuestos por el heterónimo kierkegaardiano, según los cuales el verdadero significado del texto radicaría en su capacidad para operar, exclusivamente, como una disposición [Stemning / Stimmung] hacia la obra prologada.

Fra titlen til de sidste scener i Helon Habilas roman Olie på vand (2010) præsenterer olie sig som stemning, miljø og atmosfære. Når fortælleren Rufus baner sig vej ind i Nigerdeltaet er atmosfæren tung med ”den luftbårne dunst af død materie… grene beklædt med døde fugle, de udstrakte vinger sorte og glatte af olie” og græs ”kvalt af en film af olie, hvert strå dækket med klatter, som leverpletter på en rygers hånd” (Habila 9f). Olie forsegler atmosfæren i Olie på vand i en sådan grad, at forskellige ting – lugte, fugle, græs – bliver udtryk for den samme ting. Når vi når til midten af romanen, er selv de indsatte i fængslet således dækket af olie som straf, i hvad romanen kalder en ”brutal salvelse” (Habila 60). I romanens sidste scene bliver ”litervis af olie, der flyder på vandet” beskrevet som en ”løkke, der strammer om halsen på enhver livsform, der befinder sig nedenunder” (Habila 238). I Abdelrahman Munifs Byer af salt (1984) – romanen, der inspirerede Amitav Ghosh til i en anmeldelse at opfinde begrebet petrofiktion – arbejder råolien derimod bag scenerne på betydningsfulde måder, men er aldrig fysisk tilstede (se Ghosh 138-151). Hvorfor denne overflod af fysiske beskrivelser af olie i romaner af nyere dato?

Smileyrker Når en som en del av sitt betalte arbeid manipulerer smilet, kan en være skuespiller eller moderne tjenesteyter. Den amerikanske sosiologen Arlie R. Hochschild (1983) krediteres som opphavsperson til begrepet emosjonelt lønnsarbeid. For skuespillere er smilet kunst, for servicearbeideren 'styring av hjertet' (ibid). Ved å betrakte moderne tjenesteyting gjennom et kontrollperspektiv i tråd med D/Cmodellen (Karasek 1979), ser en at dette arbeidet, som annet postmoderne arbeid, har en rytme hvor arbeidsoppgavene veksler mellom noen standardiserte og noen ganske få, men krevende arbeidsrelasjoner som forutsetter mestring av selvledelse. Denne rytmen er annerledes enn det for eksempel Hvid (2009) finner i postmoderne arbeid i finanssektoren. Artikkelen gir innsikt i arbeide, som i sin tid ble regnet for å ha et underforbruk av de ansattes ressurser (Karasek & Theorell 1990), men som i dag kan vise seg å inneholde muligheter for et ganske avansert og mer 'relasjonelt kontrollbegrep'. I denne artikkelen er hensikten å flytte fokus fra individuell mestring til arbeidsorganisasjonenes mulighet til skape gode betingelser for denne type mestring og kontroll av selvledelsei er vant til at kvinner arbeider som tjenesteytere. At halvparten av menn også har slikt arbeid, er typisk for vestlige økonomier, men ikke så fokusert. Til sammen arbeider trefjerdedeler av den norske arbeidsstyrken med mennesker; yter tjenester, salg og service, hvor ansikt til ansikt-kontakt er karakteristisk for arbeidet (Lohne & Rønning 2004). Direkte eller mer implisitt er det forventet at du som arbeidstaker bruker følelser i dette arbeidet. Det betyr at en skal regulere egne følelser, gjerne hente opp og vise fram gode følelser og undertrykke negative, uavhengig av stemning på forhånd (Larsen 2000). I sitt mest avanserte skal tjenesteyter uttrykke følelser som iscenesetter ønskede, oftest positive, følelser i den andre. Men en tjenesteyter skal også kunne beholde den andre samlet, ivareta den andre og samtidig beholde egen verdighet. Det betyr at følelsene arbeider i en virkelighet, hvor det skal sendes, tolkes, omsettes i grenser, men samtidig skapes behag og empati. Arbeid som kan gi glede, men også risiko for å brenne en ut (Wharton 1993a; 1993b; Maslach et al. 2001). Smilet er verktøy og symbol for mange muligheter og uttrykk i dette arbeidet med følelser.

Denne artikkelen utforsker hva som skjer når ungdomsskoleelever får arbeide med fagspesifikke problemer i norsk på egen hånd. Problemet elevene møter og samtaler om er novellen «Brønnen» av Roy Jacobsen, en tekst som byr på litteraturfaglige utfordringer knyttet til form og innhold. Analysen gjennomføres i to steg. I første steg rettes oppmerksomheten mot timen og alle samtalene i klasserommet som fenomenologisk helhet, for å fange opp og formidle forskernes opplevelse av stemning og engasjement blant elevene. Deretter analyseres én av samtalene mer inngående som et kritisk case for å underbygge og validere den første analysen. Analysene gjøres i lys av James Paul Gees diskursanalytiske building tasks, med særlig interesse for tilskriving av signifikans – det vi vil kalle verdsetting. Analysen viser at elevene verdsetter å samtale om fagspesifikke problemer på egen hånd, og dette diskuteres i lys av James Paul Gees og Elisabeth Hayes’ læringsteori om affinitetsrom (2012).Nøkkelord: fagspesifikke problemer, affinitetsrom, fagspesifikk literacy-praksis, litteratursamtaler AbstractThis article explores what happens when pupils in lower secondary school work with subject-specific problems in the Norwegian subject by themselves. The problem that these students encounter and talk about, is the short story “Brønnen” by Roy Jacobsen. This short story is a text that offers literary challenges relating to both style and content. The analysis is conducted in two steps. First, the attention is drawn to the classroom and to all the conversations understood as a phenomenological whole. This is done in order to capture and convey the researchers' experience of mood and engagement among the students. Second, one of the conversations, seen as a critical case, is analysed in depth for the purpose of underpinning and validating the first analysis. This analysis is conducted in the light of James Paul Gee's discourse-analytical building tasks, paying particular attention to significance. The analysis shows that students appreciate being provided with opportunities to explore subject-specific problems by themselves. James Paul Gee’s and Elisabeth Hayes’ (2012) learning theory on affinity spaces provides the backdrop for the discussion of this finding.Keywords: subject-specific problems, affinity spaces, disciplinary literacy-practice, literary conversations

Abstract The Stemnic river (Buda) is a right side affluent of Bârlad river, with the surface of the catchment basin of 15,662.5 ha. Situated in the central part of the Central Moldavian Plateau, the catchment of the Stemnic (Buda) is characterized by an oblong form (30.5 km, respectively 8.5 km), having a lithologic homogeneity, but also by a diversity of the superficial deposits (eluvia, diluvia, colluvia and proluvia, alluvia). The fields in the catchment basin of the Stemnic (Buda) have been analyzed from the point of view of the soils’ quality, that have been classified into five quality classes. Besides the intrinsic characteristics of the soils, their classification included also the pedo-chemical properties of the lands, geomorphologic or climatic properties of the area. First, second and the third quality classes are predominant in the lower half of the catchment basin, less fragmentary, with prolonged cuesta reverses, corresponding to the distribution area of the chernosols. The lands that form part of the fourth quality class are distributed, in a great percentage, on the same types of soil, but represent greater constrains because of the abrupt cliffs. The fourth class is made up of the lands with severe limitations that reduce the range of agricultural crops or that need special measures or work in order to protect and ameliorate the soil’s resources. This class cumulates a percentage of 9%, being characteristic for the area affected by landslides, prevalent mainly in North-West part of the catchment of the Stemnic (Buda). In the fifth class there are included soils with major constrains for agricultural use. From this perspective, in the catchment, there are predominant the soils in the third quality class (37%), being followed by the second class (26%) and the first class (23%). The main limitative factors for the agricultural production of the lands in the catchment of the Stemnic (Buda) are the erosion in surface, the landslides, humidity excess and the small quantity of nutritive elements.

I begyndelsen af juli måned 1846 besluttede en kreds af bibliotekarer på Det kgl. Bibliotek i København at sende en »generalskrivelse« til deres gode ven og kollega C.J. A. Philipsen, som af helbredsgrunde havde afbrudt en tjenesterejse i Tyskland og var taget på kurophold i Karlsbad i Böhmen. Philipsen, der fungerede som amanuensis ved biblioteket, havde selv i et brev til institutionens samlende midtpunkt, bibliotekssekretær J. A. Bølling, opfordret de hjemmeværende til i fællesskab at lade høre fra sig og ikke mindst fortælle om deres ferieplaner, efter at han først havde omtalt de lidelser, der havde givet anledning til afbrydelsen afrejsen. Philipsen havde gennemgående et dårligt helbred og døde to år efter, kun 40 år gammel.